Christina i Uruguay

Da er det to måneder igjen. Jeg har blandede følelser ovenfor temaet. Det kommer til å bli leit å reise herifra. Når jeg setter meg på flyet hjemover til Europa betyr det slutten på en epoke og begynnelsen på en annen. Jeg kan selvfølgelig reise tilbake til Uruguay ved en senere anledning, men ting vil aldri bli slik som de er nå. Klassekameratene mine vil være uteksaminert og spredt for vinden, vertsfamilien min vil bli eldre og det samme gjelder andre personer rundt meg her nede. Jeg vil bli eldre, og kanskje jeg vil oppfatte ting annerledes enn hva jeg gjør her og nå i dag. Det tok tid å vende seg til å fungere i det uruguayske samfunn med nye regler og normer å forholde seg til, men jeg er ferdig-konvertert og jeg trives, selvom det er veldig annerledes enn samfunnet hjemme i Norge. Selvfølgelig er det mange ting de kunne blitt bedre på, og saker jeg aldri kommer til å forstå, eller finne meg i for den saks skyld, men de får da hverdagen til å gå rundt de óg.

Er inne i en litt slitsom periode. Vertsbestemor føler seg veldig syk og dårlig, og når jeg er tilstede føler jeg at jeg tapper energien hennes selv om hun sier at hun trives i mitt selskap. Hun trenger hjelp til det meste og våkner flere ganger per natt av "smerter", og da pleier hun å vekke meg for å få hjelp til å gå på badet o.l. Min øvrige vertsfamilie oppfører seg forsåvidt ganske likegyldige og sier at hun alltid har likt å få ekstra oppmerksomhet. På en måte synes jeg det er leit på bestemorens vegne, for hun må føle seg veldig ensom når vertsfamilien min sjeldent besøker henne om det ikke er i egen fortjeneste.
Det er slitsomt å bo sammen med ei 90 år gammel dame som trenger hjelp til det meste, og dette kommer på toppen av flere andre bekymringer jeg har for tiden.

Det er vanskelig å følge med på skolen. Vi har ikke skolebøker så her gjelder det å ta notater i teori-timene. Jeg sliter meg ut med psykisk-stress og bekymringer for om jeg vil få skoleåret godkjent eller ikke. Hvis ting går skeis vil jeg se på det å bli holdt igjen et år på skolen som et handikapp ovenfor videre utdanning. Det er mulig jeg overreagerer, men det finnes ikke noe jeg har mindre lyst til eller noe som ville dratt meg ned ytterligere. Jeg vil ikke legge skylden på noen, for valgene har vært mine egne hele veien. Men jeg synes utvekslingsorganisasjonene bør gi bedre informasjon og oppfølgning til elever som reiser til land hvor morsmålet er noe annet enn engelsk. Det er mye de kunne informert meg om på forhånd som kanskje ville ha endret valgene mine. Hadde jeg blitt tidligere informert om enkle forskjeller på skolene, nivået på fagene o.l. ville jeg kanskje tatt andre beslutninger. Før jeg reiste gjorde jeg det klart at jeg ikke ville dra hvis det ikke var mulighet til å få året godkjent hjemme i Norge. Her fikk jeg klarsignal både av skolen min hjemme og av organisasjonen jeg reiser med.
Men ved senere anledninger har ikke organisasjonen min vært til mye hjelp. De har også vært sent ute med betalingsavdrag til skolen min så jeg til tider har blitt behandlet som luft. Jeg mener ikke å skrive dette som uthegning, snarere som en advarsel til andre som har tenkt seg ut i verden etter sommeren. Med oppfordring til å sjekke ut og kontakte skolen i utlandet på forhånd for å vite hva de kan tilby deg og hva du kan forvente deg.

Nå blir det mye klaging men jeg har mye jeg gjerne skulle ha løftet av skuldrene. Jeg ser fram til å komme hjem og starte på en normal hverdag med enklere bekymringer som om jeg vil rekke bussen eller om klesvasken vil bli tørr til dagen etter. Jeg ser fram til å komme tilbake til en normal hverdag og omgås mennesker jeg har omgått hele livet mitt. Mennesker som støtter meg og stiller opp.

For å få dagene til å gå trener jeg så ofte som mulig, og leser opp fag fra Norge. Norsk, historie, kjemi og matematikk. Mine norske lekser blir som et deilig avbrekk sammen med alle innleveringer og leksehøringer på spansk. De kan jeg faktisk forstå uten å måtte lese igjennom teksten to-tre ganger, og jeg føler at jeg i det minste lykkes med noe!

Har meldt meg på spanskeksamen, og jeg skal opp 15. og 16. mai. Ser fram til å se resultatene, da har jeg kanskje fått noe brukbart ut av året mitt her nede allikevel. Det er ikke meningen å høres motløs ut for jeg har det veldig bra. Er bare litt trøtt og lei og ser fram til at bekymringene skal komme til en ende.

Christina