Christina i Uruguay

Mitt store comeback paa bloggfronten gikk utmerket helt til blogg.no innfoerte ny sikkerhetsordning hvor man maatte logge inn med en pinkode sendt til mobilnummeret ditt. Da de i midlertidig bare godtok norske mobilnr, ble det en heller komplisert affaere for min del.

Mye har skjedd siden sist. Datamaskinen min har kraesja. Hvis det betyr at jeg har mistet alle bildene mine, alle bevis paa at jeg en gang var i Uruguay, det eneste jeg har som kan bekrefte at hele oppholdet mitt ikke bare var en droem eller noe jeg fant paa i mitt eget hode, saa tror jeg at jeg skal bli stum.

Naar det gjelder spanskeksamen faar jeg vite resultatene i august, da det er en internasjonal eksamen som rettes i Madrid. For aa lese mer om denne eksamen kan du gaa inn paa: www.ihmadrid.no

Selv om jeg ikke har vaert saa flink til aa skrive paa bloggen i det siste saa betyr det ikke at jeg har glemt aa skrive ned viktige hendelser og milepaeler som har foregaatt de siste ukene av oppholdet mitt i notatboeker og i "dagboka". Jeg har aldri vaert en person som betror seg til dagboken hver kveld foer jeg legger meg, i mangel paa et over gjennomsnittlig interessant liv, men de viktigste momentene har allikevel blitt foreviget paa papiret med min trofaste kulepenn fra binders i Tromsoe, som mamma kjopte til meg en dag vi var paa handletur og jeg var masete.
Det kan jo bli fint aa ha noe aa lese i den dagen jeg blir gammel, graa og glemsk. Hvis det naa en gang skjer.

Jeg liker aa blogge og jeg kommer til aa fortsette aa blogge naar jeg kommer hjem, slik at andre kan lese om og kanskje laere av mine erfaringer rundt det aa vaere en utvekslingsstudent i et land med annerledes kultur og skikker enn det vi er vant med fra Norge. Jeg kommer dog utelukkende til aa blogge om temaer knyttet til utveksling. Blandt annet det aa komme hjem, hvordan jeg gaar tilbake til hverdagen, hva jeg merker at jeg har tatt med meg hjem fra den soer-amerikanske kulturen og ogsaa litt om hva jeg merker at jeg savner. Det blir spennende aa komme hjem og se hva jeg egentlig har laert og tatt med meg videre, hvordan mine venner vil merke forandringer, om det saa er noen store forandringer i det hele tatt. Eller kommer oppholdet mitt rett og slett til aa foeles som en droem, noe uvirkelig, naar jeg kommer inn i mine vanlige rutiner igjen hjemme?

En ting er i allefall sikkert. Jeg har hatt et alle tiders aar, og det er ikke en eneste krok av bevisstheten min som sitter bitter igjen med anger og skuffelse over oppholdet. Jeg har laert saa utrolig mye at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare aa dele det inn i kategorier for deretter aa sette ord paa det. Jeg er fantastisk fornoyd med at jeg valgte aa gjennomfoere et utvekslingsaar. Hva som venter meg naar jeg kommer hjem er per dags dato fortsatt en lukket doer jeg ser frem til aa aapne, med tanke paa hva jeg skal gjoere videre med utdanningen min. Hva faar jeg brukt spansken til, hva slags fordeler tar jeg med meg hjem til den norske skolebenken etter aa ha sittet bak en uruguaysk skolepult i ett helt aar, om overhodet noen. Jeg vet i allefall at det skal bli en lettelse aa faa ha undervisning paa norsk, selv om jeg sikkert maa bruke et par maaneder paa aa hente meg inn i morsmaalet igjen. Foer jeg aapner munnen foeregaar en evig oversettelse mellom spansk og norsk, i blandt kommer ogsaa engelsken inn i bildet og spiller meg et puss, saa spraaksenteret i hjernen min har nok aa henge fingrene i for aa si det slik. Det gule huset. Huset som er gult. Gulehuset. Huset gult? Gule hus? Hvordan bygger man egentlig opp ei setning igjen? Skal adjektivet bestandig foer substantivet eller finnes det unntak? Jeg haaper ikke jeg har kastet norskbokerne mine fra barneskolen.
Heter det forresten norsk eller norskt? Er norskt et ord? Sier vi at brunost er veldig typisk norsk, eller at brunost er veldig typisk norskt?
Jeg skal slutte aa prate meg bort.

Naar jeg kommer hjem gleder jeg meg til:

Jeg våknet av at regnet trommet på metalltaket utfor vinduet mitt i halv ti-tiden. Stod opp og spiste frokostblanding og drakk en kopp kaffe (jeg har blitt gammel nå mamma) før jeg startet å lese på spansken. I to-tiden ble jeg lei og gjorde noen kjemilekser før jeg satte meg på pc'n. Tenk at Tanita har landet i Tromsø nå, jeg klør i hele meg etter å prate med henne for å høre hvordan hjemkomsten hennes var!
Senere lagde jeg en blåbærsmoothie og spiste pasta til middag, før jeg leste videre på spansken. Det ble mye gloser og skriving i dag. Jeg ble oppringt av London Institute og fikk endelig vite eksamenstidene mine. Jeg skal opp i muntlig på fredag, og skriftlig tidlig på løragsmorgenen. Jeg kan ikke unngå å glede meg til lørdags ettermiddag når alt er over. I morgen fortsetter puggingen, jeg skal prøve å komme meg opp tidlig for å trene en liten time, jeg føler alltid at jeg har så mye ekstra energi etter å ha trent på morgenen. Så da satser jeg på at morgendagen kommer til å gå på skinner og at jeg ved dagens ende er klar og forberedt til eksamen. Er det noen som har tips til gode treningssanger? Helst med litt tempo i, noe som får meg til å ville løpe fortere og enda lengre! Hittil har jeg spilt mye Mando Diao (svensk rockegruppe)og Silly Boy av Rihanna på repeat. Liker også å løpe til technosanger. (Ikke de med smurfestemmer i)

Vertsbroren min kom hjem i 12-tiden for å skru ned vektstangen han hang opp i går. Det var blitt svarte merker på den hvite dørkarmen, men det fikset han med litt blanko. Jeg gleder meg til å se reaksjonen til vertsmor.

Jeg dro og trente klokken syv, jeg lurte vertsmor og sa at jeg skulle ta en taxi. Jeg liker å leve farlig. På treningssenteret viste det seg at treningsveilederen min fortsatt ligger hjemme med influensa (synes det er mistenkelig mange som får influensa for tiden til tross for at jeg ikke synes noe om de som lager hysteri og oppstyr rundt svineinfluensa). At treningsveilederen min er fraværende betyr at jeg og de andre på min gruppe får den samme vikaren som vi alltid får, og det er en grunn til at han bare får jobbe som vikar. På fredag som var, hadde vi den samme vikaren. Han inviterte alle oss jentene med ut for å spise på restaurant samme kveld hvis vi ikke allerede hadde planer da, og sånt. Han erklærte at det var en fin måte å bli bedre kjent med en av instruktørene på senteret. I tillegg bruker han å komme uanmeldt opp bakfra og klapse oss mens han roper "fortere, ti repitisjoner til, FUERZA". ehrmtaperhost. Det kan egentlig ikke forklares. Jeg snudde i døren og i stedet for å delta på styrketeningstimen løp jeg 6 km på tredemøllen og ble rimelig sliten. Etterpå drakk jeg nesten en liter vann, det var kanskje litt i meste laget. Jeg var kvalm hele veien hjem og det gav seg ikke før jeg var ferdig i dusjen. Minn meg på at jeg bør sjekke om jeg kanskje er tilbakestående!

Bestemor Olga har vært hos optikeren for å fikse seg nye briller, i mellomtiden bruker hun et par i fra det forrige århundret.
Nå skal jeg legge meg og se på en ny episode av frustrerte fruer på tv. Jeg har gledet meg helt siden forrige onsdag og erklærer meg nå voksen siden jeg har lært at det er de små gledende som er viktigst i livet. hehehehe
Det er forresten ganske kaldt her for tiden. Jeg får ikke sove uten at radiatoren er slått på, og jeg bruker ullester og skjerf når jeg går ut av døren. I morgen er det meldt 11 grader og regn. Kjenner at det ikke gjør noen verdens ting at jeg må sitte inne med eksamensforberedelser.

Merk 6 grader celsius på lørdag. Hei vinter


Hasta la vista

I dag har vært en vanlig dag. Jeg stod opp halv syv, spiste havregryn til frokost og gikk til skolen hvor jeg hadde biologi og matte. Da jeg kom hjem slo jeg meg ned for å pugge til eksamen. Tok noen tester på www.ihmadrid.com og fikk gode resultater. Det tok med seg litt av stresset. Jeg pugget forresten i går ettermiddag sammen med Lennard fra Tyskland. For det meste synonymer og verbtiden "conjuntivo", som jeg har problemer med å få tatt i bruk. Det som er greia er at man egentlig kan bruke verbet i infinitiv, men for at det skal klinge bedre (eller noe) så bruker man verbet i første pers. entall med a-ending for -er/-ir verb og motsatt for -ar verb. Det er veldig frustrerende ettersom det ikke finnes noe lignende verken på norsk eller engelsk. Hver gang jeg tror jeg har fått grepet om det så finner jeg en lureoppgave og går rett i fella. En annen ting jeg er nervøs for er den delen av eksamenen hvor vi skal høre på en kassett hvor en dame eller mann prater og deretter svare på en rekke spørsmål relatert til teksten. Damen/mannen på kassetten kommer til å prate med dialekt fra spania. Dialekten her borte er veldig annerledes, så jeg er redd for å ikke få med meg hva de sier når de lesber på s-ene.

Jeg spiste biscochos med syltetøy til lunsj/middag (jeg er egentlig litt forvirret når det kommer til måltider. Det som ville vært middag i Norge kaller de for lunsj, og senere spiser de et nytt varmt måltid rett før leggetid når hele familien er samlet i ti-tiden.) Etterpå dro jeg til yogaen hvor yogainstruktøren var fraværende med influensa. Etter et par minutter med hysteri og prat om svinefluensa (plis slutt med det før jeg må ta fram hammeren og banke vett inn i hodet på folk...) tok vi fatt på timen og mediterte til det sved i pekefingeren.

Jeg og vertsmor bestemte oss for å spasere hjem selv om det var sent, det er jo trossalt ikke så veldig langt. Etter episoden i forrige uke har kvartalet mitt vært ganske folketomt på kveldstid. Da vi kom hjem hadde vertsbror skrudd opp en treningsstang midt i stua, og vertsmor ble helt fortvilet, ettersom han hadde skrudd skruer inn i dørkarmene til stuedøra. Hele episoden endte i roping og slamring med dører. Jeg fant fort ut at det ikke kom til å bli noe middag i kveld, så jeg hev meg likegodt rundt og jogget et par runder opp og ned trappene etterfulgt av sit-ups og benøvelser med høyhælte sko på. Jeg klarte ikke å balansere bøker og samtidig gjøre øvelsene, så jeg fant ut at skoene er det tyngste jeg eier og veier sikkert minst et par kg tilsammen. Jeg prøver febrilskt å bryte ned de seige fettmolekylene som har festet seg til magen min, for jeg kan forsikre ulumskhetene om at de ikke er kommet for å bli her i gården. Nå sitter jeg nydusjet og venter på at håret skal tørke. I morgen skal jeg ikke på skolen fordi jeg har eksamensforberedelser. Er dette interessant å lese eller kaster jeg bare bort tiden min?

August
Jeg forlot Tromsø lufthavn den 13. august klokken 19:30. Ankom endelig destinasjon Montevideo fredag den 15.
De to første døgnene mine i Uruguay ble tilbrakt på bibelskolen i utkanten av Montevideo.
Søndag den 17. august kom vertsfamilien min for å hente meg, og jeg forlot campen som førstemann, veldig nervøs med små panikkanfall ("tenk om jeg ikke finner ut hvordan jeg skal vaske undertøyet mitt og tenk hvis de frastjeler meg alle verdisaker og sender meg til slummen") - det er mye som foregår oppe i hodet på en nyankommet utvekslingselev. Alle de andre utvekslingselevene ønsket meg lykke til og klappet da jeg kjørte avgårde. I bilen pratet jeg om alt det som falt meg inn og spurte mange spørsmål - på engelsk, i full tro om at jeg gjorde meg forstått. I ettertid har jeg funnet ut at det ikke var en tilfeldighet at de svarte: "vi har ingen fjell i uruguay", når jeg sa at det var en fin solnedgang og varmt i været.

Jeg dro i møte med rektor på skolen den 20. august og hadde min første skoledag den 21. "This is verfebrados, you understand si? muy bien". Biologilæreren var nesten mer nervøs enn meg når hun måtte prate engelsk.
De første venninnene mine som tok meg inn i varmen. Min første "salida" i Uruguay, bursdagen til Macarena og "la noche de la nostalgia".

Jeg fant ut at vertsmor er over gjennomsnittlig interessert i appelsiner:


Vertsonkel var sammen med Alicia. Jeg gikk til treningssenteret sammen med Federico og fikk min første personlige trener. Jeg spiste milanesas, asado og polenta for første gang, og jeg hadde utrolig mange rare drømmer. Jeg tror min måte å fordøye nye inntrykk på var å drømme i ekstremtilfeller for deretter å våkne opp og se at ting egentlig ikke var så ille som jeg trodde.
Spanskkunnskaper: Moderate og svært beskjedne. En intern spøk jeg har med venninnegjengen: "Hamburguesa con queso, coca cola y... hola!" Dette var en av de første frasene jeg fikk bruk for da de tok meg med ut i anledning "noche de la nostalgia" og nasjonaldagen 25. august.

September
Jeg trivdes godt på skolen men kjedet meg fort ettersom jeg ikke forstod så mye av undervisningen. Jeg fortsatte å være sammen med venninner i helgene og jeg gikk til spanskundervisning to ganger i uka.
Vi holdte foredrag om YFU på The British School i Carrasco, hvor jeg møtte Alfonso og ble introdusert for overklassen i Uruguay.

Sofia og Belen tok meg med til Rural del Prado og jeg ble satt ut da jeg så min første gaucho.

Jeg reiste til Paysandú sammen med Steinar hvor vi bodde hos Lena og var samlet alle tre norskene for første og siste gang. Det var mye surr i hodet når vi kunne slappe helt av og formulere oss på norsk, og la alle nyinnlærte gestikuleringer ligge og gi pekefingeren hvile over helgen.

Dro siden til Las Piedras med YFU hvor jeg bodde hos en mindre velstående familie ei helg. Det er ok å kunne si at jeg kjenner flere sider av Uruguay fra innsiden. Vi hadde ei moro helg hvor halvparten av utvekslingselevene var samlet, men spredt utover forskjellige vertsfamilier for helgen.

Det var vinter i Uruguay:

Spanskkunnskaper: Forsøkte å slå av min første spøk, den slo ikke an.

Oktober
Jeg hadde min første spanskprøve, og min første innlevering i biologi på skolen. Jeg sluttet å dra til treningssenteret sammen med vertsbroren min. Spiste tortas fritas for første gang. Begynte å vende meg til den nye hverdagen og de merkeligste drømmene begynte å avta betraktelig.

Dro sammen med vertsonkel, vertsmor og Olga til Piriapolis.

Jeg farget håret brunt.

Vertsonkel og vertsmor tok meg med til Santa Lucia, byen hvor de vokste opp. Våren kom til Uruguay.

Olga fylte 88 år og jeg feiret 17års-dagen min.


Jeg fikk medlemskap på nytt treningssenter i bursdagsgave fra Vertsonkel. Et treningssenter kun for jenter. Trivdes godt fra første stund, instruktørene hadde lang erfaring og treningslysten økte igjen.
Spanskkunnskaper: Begynte å lære meg å formulere setninger og å gjøre meg forstått. Kunne delta på samtaler om lette emner, med litt hjelp og god vilje fra samtalepartnerene sin side.

November
Sommerferien trådde i kraft fra og med 1. november, hvor det også var duket for å reise til Buenos Aires med YFU. Vellykket oppmøte med 95% av alle studentene samlet på tur. Havnen, obelisken og sightseeing var uungåelige elementer.

Andre helgen i November fikk jeg besøk av Tove fra Sverige. Vi reiste til Paysandú etter et par dager i Montevideo, hvor vi ble boende ei uke hos Lena. Skandinavisk samling.


Årets første bikinianlednig bydde seg ved golfklubben i Paysandú.


Federico fylte 21 år, noe som ble feiret med treretters middag på La Perdiz. Tre måneder med forhåndsbetalt spanskundervisning ble avsluttet med en prøve som omfattet alt av pensum vi gikk igjennom. Sommeren begynte å ta tak i Uruguay. Vennene mine var innelåst på skolen lesende til eksamen mens jeg reiste Uruguay på kryss og tvers og knipset bilder. Leste ut mange bøker i November og gjorde mange oppgaver i norskboken.

Spanskkunnskaper: Kjøpte min første bok på spansk, Harry Potter y la piedra filosofal.

Desember
Sammen med en liten utvalgt gruppe studenter holdte vi foredrag om det å være på utveksling i samarbeid med festival aprendizajes 2009.

Jeg drakk mye mate og så på mange solnedganger spaserende langs la rambla med venner.


Jeg fikk anelse av at det fortsatt finnes spor av meg i Norge da jeg fikk mange fine julegaver i posten.

Steinar begynte å gjøre seg klar for hjemreise, men først gjenstod det å besøke Punta del Este. Vi tilbringte ei vellyket helg i huset til svenske Tove sammen med vertsfamilien hennes.


Jeg opplevde den fineste solnedgangen hittil i mitt liv.


Helgen etter reiste jeg til Mercedes for å rekke å bli kjent med byen Steinar holdt til i. Vi hadde ei rolig helg med mange soltimer på øya i Mercedes. Da helgen var over tok han farvel med Mercedes for denne gang og ble med meg til Montevideo. Steinar tatoverte seg og spiste menta granizada is for siste gang, og jeg tok traguspiercing i øret.

Julen kom før jeg visste ordet av det. På julaften satt jeg på verandaen i en solstol og tygde på et eple mens jeg tenkte: nå er det sannelig julaften i Norge. Jeg feiret en annerledes og lite tradisjonsrik jul, men proppet med nye erfaringer. Hele julen og de første dagene på nyåret tilbrakte jeg her:

Spanskkunnskaper: Begynner nå å få mer eller mindre flyt og kontroll over alle de fem trillioner verbtidene. Fortsatte å studere flittig til YFU-eksamen i januar.

Januar
Jeg ankom Montevideo etter en rolig og avslappende jule- og nyttårsfeiring. Ikke mye julestress der i gården.

Jeg reiste til Salto og Torres i Brasil med en liten gruppe utvekslingselever. Forutenom at det var larver i sengene og at alle ble matforgiftet, var det en fin tur, med mye sol og svømmebasseng på taket.

18. januar kom tante Anita på besøk. Vi reiste rundt og fikk med oss både Santa Lucia, Punta del Este og Buenos Aires. Kort og effektivt de viktigste stedene jeg har besøkt under oppholdet mitt. Jeg fikk skolebøkerne fra Norge og begynte smått å pløye igjennom dem.

Jeg dro på min første fotballkamp her i Uruguay, Nacional vs. Peñarol.


Jeg kjøpte meg mitt første par av de argentinske tøyskoene som visstnok er på moten for tiden, ikke bare her nede men også der hjemme (?) har jeg hørt, full av forundrelse.


Halve året har flydd forbi og tiden var inne for å samle oss til midtårscamp med YFU på den samme bibelskolen vi var på ved ankomst. Spanskeksamen ble gjennomført og forberedelser til Brasil-turen sattes i gang.

Februar
Det ble fullført en meget vellyket tur til Las Cataratas del Iguazu. Fossefall, sene ettermiddager ved bassenget, fugleparker og mye fin natur.

Den første tarantellen jeg har sett i virkeligheten, utenom på TV:


Jeg tilbrakte to uker i Montevideo sammen med venner før jeg tok flyet til Buenos Aires for å møte pappa og Tone-Lise. En innholdsrik uke i hjertet av Sør-Amerika, hvor vi besøkte kirkegården i Recoleta, Evita museumet, Casa rosada (det gamle presidenthuset) og La boca. Jeg red på hest for første gang i mitt liv på gården Don Silvano. Og vi spiste mye mat.

Spanskkunskaper: Noe tilbakeholdende etter å ha pratet en del norsk. Det er skremmende hvor lite det skal til for å komme ut av rutinene og å begynne å glemme!

Mars
Sammen med vertsonkel kjører vi Uruguay på langs og får med oss sommerhuset i Villa Argentina, Piriapolis i regnvær, Punta del Este, overnatting i Rocha, Chuy (grensen til Brasil), La Paloma og sist men ikke minst Cabo Polonio, en landsby uten elektrisitet og nymoderne teknologi.


Skolen startet opp igjen mandag 9. mars. Jeg tok farvel med pappa og Tone-Lise for denne gang og jeg gikk til min første yogatime tirsdag 10. mars. Jeg ble allergisk mot appelsiner.

Hverdagen tok over igjen og jeg ønsket den velkommen med åpne armer.

April

April startet med påskeferie fra og med den 3. Jeg dro på gården til ei venninne sammen med venninner fra skolen.
Yoga gav mersmak så fortsatte å gå til timer to ganger i uken sammen med vertsmor. Resten av dagene ble fylt opp med lekser og trening.

Jeg entret fotballstadiumet for andre gang for å se Uruguay spille landskamp mot Paraguay.


Jeg begynte smått å legge meg i hardpugging til spanskeksamen som finner sted fredag den 15. og lørdag den 16. mai.

Mai
Vinteren begynner smått å ta tak i Uruguay. Sur og kald vind gjør at graderstokken synker. Jeg har begynt å pakke meg inn i skjerf og ullester, allikevel har ikke temperaturmåleren vist så langt under ti grader. Jeg ligger i hardpugging til spanskeksamen og har nesten gjort ut kjemibøkerne jeg ble sendt fra Norge. På skolen går det greit, det er fortsatt mye jeg ikke forstår. Men de fleste lærerne er forståelsesfulle, andre der igjen kan spise søppel for min del. Jeg har igjen en og en halv måned, og ved tilbakeblikk er det utrolig hvor fort tiden har gått. Nå skal jeg gi gass med eksamen, tilbringe mye tid sammen med venninner, og prøve å utnytte den siste tiden og ikke la de negative tankene få slippe til.

Etter pizza, øltønner, hamburgere, store mengder med chorizo og BLODPØLSE var det tid for kake. Her er Sol sammen med moren, faren og lillebroren.


Senere dro vi ut på diskotek, men jeg tok tidlig kveld etter mye drama med noen venner som havnet i slosskamp.
Det finnes såkalte "planchas" som er heller mindre utrustet når det kommer til penger og materielle goder, ofte bor de i de skumleste og mørkeste områdene av byen. Men dansefoten har de allikevel ikke blitt foruten, så å henge utfor diskotekene en lørdagskveld er synonymt med en vellykket lørdagskveld innenfor deres kretser. Det er viktig å understreke at "kartong" er et plancha-ord, ettersom de drikker vin fra kartonger. Da jeg spurte om de også drakk melk fra kartonger, og om melkekartong ville vært veldig "plancha uttrykt" av meg, ble de usikre, men kom fram til at melkekartonger er dyrere enn vanlig melk i plastposer. Så mest sannsynlig ville melkekartonger være et unntak når det kommer til kartonger plachaer ofte observeres i besittelse av. De har også kartonger de sover i, da gjerne av større størrelse enn vin- og melkekartonger. (Her drikker vi, som nevnt tidligere, melk fra plastposer. Melkekartonger er svært sjeldne å oppdrive. Og finner du en, har den tre-fire måneders holdbarhetstid og er ment som lagringsmelk, som de putter i matskapet til dårlige tider eller hvis det skulle oppstå streik, noe det gjør ved stor frekvens her nede.)
Plancha betyr forresten også rettetang og strykejern.
Planchaene er kjent for å behandle jenter dårlig, skape trøbbel, slåss og å havne i bråk. Lørdag kveld kom en god venn fra skolen litt skeivt ut med en av dem, og endte opp med blåttøye og ødelagt t-skjorte. Litt av en partypooper spør du meg, men jeg tror Sol hadde en fin bursdag alt i alt. Nedenfor kommer diverse bilder.

Jeg har kanskje glemt å fortelle at i forrige uke ble en kvinne ranet og knivstukket i halsen et kvartal unna huset mitt. Vertsmoren min rister på hodet og sier at det er helt uakseptabelt. Men det er jo ikke stort mye man kan gjøre. Jeg kan i det minste gå ute på gaten alene, - på eget ansvar. Det er nok mange steder i verden jeg ikke kunne ha gjort det engang. Presidentvalget nærmer seg og vi prater mye om det på skolen. Det er interessant å se hvor stor lidenskap de har når de forteller om tilstanden og forskjellige maktpartier som har regjert i Uruguay de siste årene, og håpet som lyser i øynene deres når de prater om forbedringer og tiltak som har blitt lovet.
Å betale skatt til staten ble innført her i Uruguay for en kort periode tilbake. Det er ingen som ser nytten av dette og mange går så langt at de faktisk kaller det svindel. Noen ser håp lengre fram i tid når ordningen får slått røtter og fundamentert seg, og de forstår at ting ikke kan forandre seg over natten. Men mange demonstrerer i gatene fordi de tror de blir svindlet. Dette er interessant å være en del av. På en måte kan man kalle de uvitende, der jeg forsøker å forklare hvordan denne ordningen drar med seg mange fordeler i Norge. Men på en annen måte, så er det stor forskjell på regjeringen her nede og regjeringen i Norge. At mye av pengene de blir fratrekt går til helt andre ting enn hva som er planlagt, er kanskje ikke så utenkelig.

Visste dere at Uruguay var et av verdens første velferdsstater på begynnelsen av 1900-tallet? Det er sant. Men så alt for mye har gått galt i ettertid. Sør-Amerika er inne i en trist utvikling og mye verre er det i land som Bolivia, Colombia og Ecuador. Militærdiktaturen kom til Uruguay 1970-tallet fulgt av "Partido Blanco". Partiet "Frente Amplio" har vært fram og tilbake på tronen i ettertid, med sin venstrepolitikk og demokratiske spilleregler. Nå ser det ut som at de kommer tilbake til makten igjen, da de dominerer med hele 75% av befolkningens stemmer i presidentvalget som finner sted i år.

"En ekte sosialpolitikk må skape sosiale og personlige muligheter, som sikter mot mye mer enn akutt-løsninger, men å løse de sosiale problemer ved strukturelle forandringer og ved å angreper de dypereliggende årsaker som skaper sosial esklusjon og ved å bryte ned den onde sirkel av reproduksjon av fattigdom."

Det går fraaamooover sakte men stødig. Skolen sliter meg ut rett og slett, jeg har absolutt tatt meg vann over hodet ved å tro at jeg skulle klare å følge opp fagene jeg tar på spansk. Men jeg prøver å ikke grave meg ned i negative tanker og spekulasjoner - noe jeg er ekspert på. Jeg må nesten oppføre meg litt som en som en hjernedød tulling som bare flyter med i bekken, jeg skaper problemer for meg selv ved å tenke, anta og analysere alle detaljer og hver eneste handling jeg foretar meg. Hadde det å tenke for mye vært kategorisert som en sinnssykdom ville jeg vært diagnotisert og sperret inne etter eget ønske.

Jeg har eksamen i spansk fredag 15. mai og lørdag 16. mai, noe jeg finner stressende. Gleder meg til å få det overstått.

Jeg har det bra. Jeg lærer nye ting og blir overrasket både av meg selv og omgivelsene mine hver eneste dag. Dette er noe kanskje noe jeg kommer til å kjenne som en mangel når jeg kommer hjem igjen. Det å lære nye saker og bygge meg erfaringer jevnlig som en del av dagsordenen.

I morgen er det morsdag her i Uruguay. Kanskje jeg kommer tilbake og forteller om det senere. Vi får se om en plutselig lyst til å blogge melder seg, den lysten har imidlertidig vært fraværende i det siste.

Hva gjør du når du er motløs? Jeg er veldig nedfor for tiden og hjemreisen føles uendelig langt unna. Jeg må ta meg sammen og få opp motet, men det er lettere sagt enn gjort. Merker at det sliter meg ut psykisk når ting er som de er. Det er bare et spørsmål om å holde ut de to siste månedene, men det er en hardere oppgave enn forventet når alt går deg i mot!

Jeg vet ikke hvor mye av skylden som ligger på mine egne skuldre.

Jeg leste at hverdagen føles enklere å hanskes med når man har noe å se fram til. Det er en mangelvare for tiden. Den ene skoledagen tynger meg ned etter den andre med undervisning som jeg må piske hjernecellene til det svir for å forstå. En vertsbror jeg ikke kommer overens med og mye tid tilbringt alene i negative omgivelser sliter på meg. Jeg merker at jeg ikke er meg selv for tiden.

Da er det to måneder igjen. Jeg har blandede følelser ovenfor temaet. Det kommer til å bli leit å reise herifra. Når jeg setter meg på flyet hjemover til Europa betyr det slutten på en epoke og begynnelsen på en annen. Jeg kan selvfølgelig reise tilbake til Uruguay ved en senere anledning, men ting vil aldri bli slik som de er nå. Klassekameratene mine vil være uteksaminert og spredt for vinden, vertsfamilien min vil bli eldre og det samme gjelder andre personer rundt meg her nede. Jeg vil bli eldre, og kanskje jeg vil oppfatte ting annerledes enn hva jeg gjør her og nå i dag. Det tok tid å vende seg til å fungere i det uruguayske samfunn med nye regler og normer å forholde seg til, men jeg er ferdig-konvertert og jeg trives, selvom det er veldig annerledes enn samfunnet hjemme i Norge. Selvfølgelig er det mange ting de kunne blitt bedre på, og saker jeg aldri kommer til å forstå, eller finne meg i for den saks skyld, men de får da hverdagen til å gå rundt de óg.

Er inne i en litt slitsom periode. Vertsbestemor føler seg veldig syk og dårlig, og når jeg er tilstede føler jeg at jeg tapper energien hennes selv om hun sier at hun trives i mitt selskap. Hun trenger hjelp til det meste og våkner flere ganger per natt av "smerter", og da pleier hun å vekke meg for å få hjelp til å gå på badet o.l. Min øvrige vertsfamilie oppfører seg forsåvidt ganske likegyldige og sier at hun alltid har likt å få ekstra oppmerksomhet. På en måte synes jeg det er leit på bestemorens vegne, for hun må føle seg veldig ensom når vertsfamilien min sjeldent besøker henne om det ikke er i egen fortjeneste.
Det er slitsomt å bo sammen med ei 90 år gammel dame som trenger hjelp til det meste, og dette kommer på toppen av flere andre bekymringer jeg har for tiden.

Det er vanskelig å følge med på skolen. Vi har ikke skolebøker så her gjelder det å ta notater i teori-timene. Jeg sliter meg ut med psykisk-stress og bekymringer for om jeg vil få skoleåret godkjent eller ikke. Hvis ting går skeis vil jeg se på det å bli holdt igjen et år på skolen som et handikapp ovenfor videre utdanning. Det er mulig jeg overreagerer, men det finnes ikke noe jeg har mindre lyst til eller noe som ville dratt meg ned ytterligere. Jeg vil ikke legge skylden på noen, for valgene har vært mine egne hele veien. Men jeg synes utvekslingsorganisasjonene bør gi bedre informasjon og oppfølgning til elever som reiser til land hvor morsmålet er noe annet enn engelsk. Det er mye de kunne informert meg om på forhånd som kanskje ville ha endret valgene mine. Hadde jeg blitt tidligere informert om enkle forskjeller på skolene, nivået på fagene o.l. ville jeg kanskje tatt andre beslutninger. Før jeg reiste gjorde jeg det klart at jeg ikke ville dra hvis det ikke var mulighet til å få året godkjent hjemme i Norge. Her fikk jeg klarsignal både av skolen min hjemme og av organisasjonen jeg reiser med.
Men ved senere anledninger har ikke organisasjonen min vært til mye hjelp. De har også vært sent ute med betalingsavdrag til skolen min så jeg til tider har blitt behandlet som luft. Jeg mener ikke å skrive dette som uthegning, snarere som en advarsel til andre som har tenkt seg ut i verden etter sommeren. Med oppfordring til å sjekke ut og kontakte skolen i utlandet på forhånd for å vite hva de kan tilby deg og hva du kan forvente deg.

Nå blir det mye klaging men jeg har mye jeg gjerne skulle ha løftet av skuldrene. Jeg ser fram til å komme hjem og starte på en normal hverdag med enklere bekymringer som om jeg vil rekke bussen eller om klesvasken vil bli tørr til dagen etter. Jeg ser fram til å komme tilbake til en normal hverdag og omgås mennesker jeg har omgått hele livet mitt. Mennesker som støtter meg og stiller opp.

For å få dagene til å gå trener jeg så ofte som mulig, og leser opp fag fra Norge. Norsk, historie, kjemi og matematikk. Mine norske lekser blir som et deilig avbrekk sammen med alle innleveringer og leksehøringer på spansk. De kan jeg faktisk forstå uten å måtte lese igjennom teksten to-tre ganger, og jeg føler at jeg i det minste lykkes med noe!

Har meldt meg på spanskeksamen, og jeg skal opp 15. og 16. mai. Ser fram til å se resultatene, da har jeg kanskje fått noe brukbart ut av året mitt her nede allikevel. Det er ikke meningen å høres motløs ut for jeg har det veldig bra. Er bare litt trøtt og lei og ser fram til at bekymringene skal komme til en ende.

Christina

Vi har endelig funnet kilden til den forferdelige lyden som har holdt på siden tirsdagen, slik at jeg har måtte sove på madrass i spisestuen. Jeg fant ei gresshoppe på rommet mitt, bak tv-bordet, og der har den mollkost seg nå i flere dager! Det er en lettelse å ha den skjærende lyden ute av rommet mitt. Det gjorde vondt innerst i ryggmargen når jeg lå i sengen og forsøkte å sove. At ingen skjønte hvor lyden kom fra gjorde ikke saken bedre. Det hørtes ut som ei handlevogn med rustne hjul eller som at noen dro en tørr svamp over ei tavle. Vel, i kveld skal jeg sove, i min egen seng, uten forstyrrende lyder.

Fant forresten også en edderkopp på størrelse med ei håndflate her i leiligheten for noen dager siden. Det ser ut til at vi er populære for tiden, med så mange hyggelige vesener som stikker innom for å si hei.

I morgen er siste skoledag før påskeferien. Jeg skal reise på gården til ei venninne sammen med andre klassevenninner. Det finnes visst både hester, kuer og svømmebasseng der ute, så aktivitetene blir mange og varierte. Vi krysser fingrene for sol og klar himmel! Jeg skal ta mange bilder til dere. God påske!

I natt våknet jeg klokken halv fem av at noe lagde en skjærende pipelyd et sted i leiligheten. Jeg tumlet meg ut av senga og fjernet batteriene fra brannalarmen, da det så ut til å være det eneste objektet som jeg kunne erklære skyldig. Fordnøyd gikk jeg tilbake til sengen for å sove videre. Fem minutter senere startet pipelyden på nytt, måtte gudene vite hva det var for noe. Jeg hentet en stol og fjernet batteriene fra brannalarmen ute i gangen, og bestemor våknet forskremt av synet av meg halvnaken og balanserende på en kjøkkenstol. Ikke før jeg hadde kommet meg ned av stolen startet pipelyden på nytt igjen. Jeg spurte vertsbestemor om hun hørte noe, men nei det gjorde hun ikke. Lyden ga seg og jeg gikk tilbake til sengen og sovnet. Bare noen minutter senere startet lyden på'an igjen og nå begynte jeg å bli irritert. Med puten over ansiktet ropte jeg til naborommet: hører du lyden nå? Men nei, det gjorde hun ikke. Var jeg blitt på tullerusken? Lyden fortsatte jevnlig hele natten og jeg måtte sove med musikk i ørene for å overdøve den. Klokken halv syv da jeg stod opp og gjorde meg klar for å gå på skolen, spurte vertsbestemor meg om hva det var jeg tullet med hele natten. Det var den mest skjærende og skingrende pipelyden jeg noensinne har vært utsatt for, det skalv i trommehinnene mine lenge etter at lyden gav seg. Hvordan kan det ha seg at vertsbestemoren min ikke hørte noe som helst? Ps. hun har hørselen i orden.

Det var like før jeg reiv med meg madrassen og gikk for å legge meg til å sove i heisen.

Skolen startet med prøve i biologi, som jeg tror gikk nogenlunde greit. Vi fikk god tid på å løse fire oppgaver som dreide seg om ting vi har hatt om de to siste ukene. Senere fulgte to mattetimer hvor vi forberedte oss til prøve i sistetimen. Det gikk ikke fult så bra men jeg tar det igjen på neste prøve.

Nå sitter jeg og spiser suppe.

God påske!

Jeg føler ikke at det er så mye å blogge om lengre. Den uruguayske hverdagen har på et skummelt vis blitt til den hverdagen jeg kjenner, og det er ikke så mye som overrasker eller frustrerer meg lengre slik at jeg må skrive det ned i dagbøker eller på bloggen. Dagene fylles opp med skole, lekser og trening. Før dere vet ordet av det er jeg jo hjemme igjen. Men først har jeg igjen tre måneder av oppholdet mitt i Uruguay. Denne epoken av livet mitt får jeg aldri tilbake så nå gjelder det å utnytte den siste tiden jeg har igjen. På skolen fyller vi dagene med prøver og lab-rapporter, og vi drikker mate som aldri før. Det er et fint hjelpemiddel for å holde oss våkne nå som høsten trenger seg på. Cumbiaen er selvfølgelig heller ikke til å komme unna, og for å skape en kontrast har jeg begynt på tango-kurs for nybegynnere. Samtidig som jeg knør litt etter å komme hjem igjen vet jeg at disse tre månedene skal utnyttes maksimalt og jeg kommer til å være høyt og lavt fram til jeg atter en gang skal pakke sammen alle mine eiendeler og fly tilbake til den nordlige halvkule og tromsø by, 69 grader nord og bare 2000 km unna nordpolen. Huttemegtu!

Underskriver med en sang fra Bacilos for å hjelpe til med å varme dere opp før våren kommer.

Jeg har endelig fått julegavene! Tusen takk skal dere ha alle sammen. Bedre sent enn aldri!

Lev deg inn i det mens du lytter til musikken:

Fjortende februar totusenogni, en dag utenom det vanlige i Uruguay. (Ikke som alle andre dager). Det er ikke til å stikke under bordet at uruguayerne er sløve og late når det kommer til tradisjoner. Jeg har bevitnet nok nå til å flau innrømme på vegne av mitt andre fedreland at befolkningen her nede er ikke noe annet enn noen late livsnytere. Hvor begynner jeg? Jo, nasjonaldagen. - Jeg forventet tog, musikk og taler på tv'en. Dagen passerte uten at jeg fikk med meg at det var en dag utenom det vanlige i det hele tatt.

Halloween - fortsatt ingen tegn på unormale bevegelser.

Advent - eksisterer ikke.

Julaften - terma og milanesas med vertsfamilien (en helt vanlig dag med andre ord)

Romjulen - strand, mer terma og 30 grader celsius

Nyttårsaften - Standarden blir dratt oppover her, men er fortsatt ikke noe videre imponert.

Så kom valentinsdagen da. Jeg gidder ikke kommentere noe videre rundt temaet ettersom meningene er delte og mange. Når det kommer til Uruguay; det spilles kjærlighetssanger på hver eneste radiostasjon, alle kiosker selger helt plutselig ut av det blå konfekt og sukkertøy som om alle de tannløse kioskeierne plutselig hadde vunnet i lotto, og menneskene går rundt og roper: feliz día de san valentin! Greit nok tenkte jeg, helt til jeg dro på kinoen sammen med Leandro og Simon. Min billett kostet 125 pesos, mens billettene til Simon og Leandro som betalte sammen kostet 115 pesos! Det var nemlig par-rabatt på kinoen. Om jeg ikke syntes noe særlig om denne dagen fra før av så kan jeg forsikre dere om at det jeg føler nå ikke engang egner seg på trykk.

Over til noe positivt. Filmen vi dro for å se var den ikke så ukjente Crepúsculo (eller "Twilight", som er originaltittelen). Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om jeg interesserer meg for fantasy-filmer eller ikke, men hvis de treffer meg og fanger oppmerksomheten min så gjør de meg oppslukt på minuttet. Det skjedde med the chronicles of narnia da jeg var liten, det hendte på nytt med superman og Clark Kent da jeg gikk i femteklasse, og nå har det skjedd igjen, jeg er så fascinert over denne vampyr-fortellingen at jeg allerede har kjøpt boken for å starte å lese den. Høres jeg ut som en nerd nå? Dette blir den andre boken jeg begir meg ut for å lese på spansk, la oss vente i spenning og se hvor det fører hen.

Sammen med Simon brukte vi 1,5 timer på å gå rundt og kikke på og diskutere nettopp bøker. Vi har startet en bok-klubb. Det endte med at jeg kjøpte to andre bøker i tillegg. "Red de mentiras" av David Ignatius og "A orillas del río Piedra me senté y lloré" av Paulo Coelho. Den har jeg allerede lest på norsk så det var mest bare fordi jeg lenge har ønsket å lese Coelho på originalspråket. Nå får jeg litt å henge fingrene i framover og samtidig øvd på spansken, buenisimo.

Senere bestilte jeg, Federico og Leandro kinesisk mat på døren etter mitt forslag. Kinesisk mat på uruguaysk vis smakte ikke like godt som kinesisk mat på norsk vis, det får meg til å lure på hvordan kinamaten egentlig smaker i Kina. Enough said, valentinsdagen er over for denne gang og alle single, intelligente og uavhengige individer (som allikevel automatisk blir gjort dumme på denne datoen) kan nå legge vekk 3-litersboksen og bevege seg ut døren igjen. Håper alle har hatt en like givende dag som meg.

Det var en ubeskrivelg og berikende opplevelse å besøke Las Cataratas del Iguazu, også omtalt som ett av naturens syv store mirakler. Det var en fantastisk tur med fantastiske mennesker på et fantastisk sted. Begynner jeg å få et begrenset ordforråd sier du? Beklager, men jeg tror det er sånt som skjer. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg HELDIG som får lov til å være her nede, jeg føler meg heldig som har fått muligheten til å være med på dette utvekslingsprogrammet. Er du i ferd med å søke på et program i disse dager men er i tvil om det egentlig er noe for deg, så kan jeg forsikre deg om at i mitt hjerte finnes det ingen tvil om at dette var det riktige å gjøre. Det var verdt hvert eneste øre. Hver eneste arbeidstime på narvesen. All masingen på foreldre om tidsfrister, lån av penger og underskrifter. Dette er en opplevelse for livet, a once in a lifetime experience, en unik erfaring. Alt ettersom. Når skal du få tid til å oppleve verden etter at studielånet tar deg? REIS, OPPLEV VERDEN, voks erfaringsmesseig og få et nytt og bredere perspektiv med på kjøpet. Tvilen og usikkerheten kommer du til å glemme straks du setter foten på flyet. Hopp i det og reis ut der for å ta verden med storm! Takk for meg. EN FANTASTISK TUR!

For å få en mer levende opplevelse fra fossefallene kunne du for 300 NOK være med på "Det store eventyret". Merk deg at det ikke blir omtalt som hvilket som helst eventyr, men DÉT store eventyret, i entall. Og det kan jeg stolt fortelle at det var også.


 
Først ble vi satt på en buss som fraktet oss ut i skogen hvor et spennende fartøy ventet på oss for å frakte oss langt inn i den ville jungelen.





Vi ankom endelig destinasjon hvor en blanding av racerbåt og oppblåsbar flytemadrass ventet på oss.

Spenningen stiger.

Det er helt utrolig å tenke på at halve året har fløyet forbi allerede. Jeg er halvveis hjemme, og før jeg vet ordet av det sitter jeg på sengekanten og prøver å bestemme meg for hva jeg skal pakke med i kofferten hjemover. Jeg har allerede vanskelig for å forestille meg at jeg får med meg halvparten av tingene mine i innsjekningen. Det gjenstår nå kun fem korte måneder, og som de sa til oss med streng pekefinger på orientasjonscampen, hvis det er noe i Uruguay som vi vil få med oss, observere eller oppleve før vi reiser hjem igjen er det på tide å begynne å sette planene til verks. Du får umulig tid til å gjøre alt den siste måneden. Dagene siden nyttårsaften har fløyet forbi, og jeg tar fortsatt meg selv i å skrive at vi er i år 2008 når jeg noterer i dagboken min. Jeg trives her nede mer enn aldri før. Jeg får klump i halsen av å tenke på at jeg er tvunget til å reise hjem herfra en dag.

Lørdag den 31. januar møttes alle utvekslingsstudentene fra YFU på tres cruces. Alle var spente og fulle av energi, og all konversering foregikk på spansk uten problemer. Vi ble satt på buss til den gamle bibelskolen hvor vi hadde velkomstorientasjon i starten av året. Gamle minner strømmet på og aha-opplevelser var tilstede, nå da jeg var der på nytt etter seks måneder. For det første husker jeg at da jeg kom dit i starten av året ville jeg heller våke over enn å sove i de bleke utvaskede lakenene med møllukt og hår som ikke var mine egne på puten. Jeg ville heller gå udusjet enn å dusje i kaldt vann på badet hvor doen var under dusjsstrålen, og jeg ville heller sulte enn å spise abc-suppe og loff til hvert måltid. Nå synes jeg sengene hadde bedre standard enn mange av sengene hvor jeg ellers har tilbringt netter her nede i Uruguay. Å dusje i kaldt vann er ingen problem for det gjør jeg rett som det er når varmtvannstanken tar slutt. Og Abc-suppe fri for spor av ost og frityrfett har aldri smakt bedre.

På orientasjonen ble vi delt inn i små grupper på 10 stykker hvor vi gikk igjennom forskjellige seksjoner. Den første handlet om kommunikasjonssvikt. Hvor enkelt det er at historier blir villedet, løgner oppstår og du tror at folk prater bak ryggen på deg. Det er veldig lett at du rett og slett ordlegger deg feil for så å skape en helt annen historie med motsatte inntrykk av det du egentlig ville formidle. Vi fortalte også flauser vi hadde opplevd mens vi holdte på å lære oss språket. For eksempel var det ei som hadde sagt "I Tyskland har vi ikke Palomas", da hun trodde at det betydde palmer. Men Paloma betyr duer, altså fuglen som går rundt og spiser brødsmuler i store deler av verden. Mens ei anna hadde forsøkt å fortelle at hun var flau for noe, mens hun i stedet sa: "Estoy embarazada - jeg er gravid". Det er jo likt det engelske ordet "embarassed" så det er fort gjort. Selv drev jeg lenge på og satt meg inn i taxi'er og sa "Vamos a...random adresse" akkurat som om jeg hadde flere personer sammen med meg, for jeg hadde hørt vertsmor si det når vi tok taxi sammen. Med andre ord tror samtlige taxi-sjofører at det finnes ei schizofren jente fra Europa her nede.

Den andre seksjonen bestod av familie. Alle presenterte familien sin for de andre i gruppen ved hjelp av å bruke de andre personene i gruppen. Vi kom fram til at ingen av familiene kan sammenlignes med en normal og vanlig familie i Europa. Noen hadde 16 katter, noen hadde fedre med flere kjærester, mens andre hadde familier hvor alle drakk av samme krus, og alltid spiste mat som var gått ut på dato måneder i forveien. Jeg har forsåvidt vært heldig, det eneste jeg er blitt utstyrt med er en vertsonkel med fem forskjellige kjærester som alle kommer på besøk når det passer dem. Selv også når vertsonkel ikke er hjemme og det bare er meg og bestemoren i huset.

Deretter pratet vi om venner og skolen, hvor vanskelig det er å passe inn når du skiller deg ut som om du skulle ha vært en gutt fra kina eller en skapning fra en fremmed planet. At det alltid oppstår sladder, nysgjerrighet og kanskje også sjalusi. Det var ikke en eneste som ikke hadde opplevd å høre historier om seg selv som bare var oppspinn. Når det kommer til meg og mine erfaringer så gikk det rykter om for eksempel hvor utrolig dum og treg jeg var. "Har du sett hun jenta fra Norge", sa de. "Ja, hun som er så dum at hun ikke skjønner noenting når folk snakker til henne". Dessuten tror de jo også at siden jeg kommer fra den nordlige halvkulen så kan jeg ikke føle kulde. Og at jeg drikker vodka til frokost for å holde varmen. De er noen moroklumper, disse uruguayerne.

Siste seksjon handlet om tiden vi har igjen her i Uruguay, og det var den seksjonen som var mest skremmende. For snart er det ikke mer tid igjen. Jeg kan med hånden på hjertet si at det føles ut som at det var i forrige uke jeg stod i snøfonn og ventet på distriktsbussen hjem til eidkjosen. Det føles ikke ut som at noen av menneskene jeg kjenner har vokst eller forandret seg, for jeg husker jo så godt hvordan de var i hukommelsen min. Samtidig føles det ut som at jeg har vært her nede en livstid. Jeg har ingen begrep på tiden.

Etterpå ble vi satt til å lage skuespill hvor vi skulle reflektere over typiske scenarioer i Uruguay.




Siste kvelden før avreise til Brasil hadde vi brasiliansk aften, hvor alle kledde seg i sommerlige klær. Vi fikk servert caipirinha og brasilianske rytmer og dansetrinn strømmet utover den nedlagte bibelskolen langt ute på landsbygda i Uruguay.

Jeg har vært en dårlig blogger, men heldigvis er hukommelsen på topp så snart kommer jeg sterkt tilbake med oppdateringer fra både Brasil og Las Cataratas. Det var en fantastisk tur. Jeg kom hjem i morges, og er helt utslitt etter å ha reist med buss i over ett døgn. Nå ser jeg fram til en god natts søvn, i morgen skal jeg tidlig opp og dra meg på treningssenteret. Oppholdene blir lange nå som det er ferie, dessverre. Vi blogges nærmere!

Jeg er tilbake fra ei ukes opphold i Brasil. Brasil er et fantastisk land, men selve opplegget var helt ræva. De to første dagene lå jeg med feber på hotellrommet og gnidde meg i larver, og de påfølgende dagene dro alle på seg et virus og vi spydde så og si om kapp på bussturen hjemover. Det var alikevel noen lyse stunder og jeg kommer tilbake til dette ved en senere anledning når jeg har bedre tid. Nå går dagene i ett fram til midten av februar, og jeg har det aldeles kjempeflott. De som sa at utvekslingsoppholdet ikke blir bra før det siste halvåret etter at du har lært deg språket ordentlig, vet hva de snakker om.

Tidligere kunne jeg stolt si at mitt hjerte hadde tre farger. Rødt, hvitt og blått. Nå er jeg ikke så sikker lengre. Mitt hjerte er hvitt og blått med ei stor og smilende sol.

Jeg våknet overraskende tidlig til at jeg var ute og feiret seieren til det lokale basketballaget i går natt. Jeg stod opp til appelsinjuice og nyheter om at diverse skogbranner nå er slukket på grunn av regnet tidlig i morges. Det var en lettelse for de fleste å høre, og nå drar vertsmor tilbake til sommerhuset sammen med samtlige for å feriere over helgen.
Senere dro jeg til treningssenteret for å ha ei hard og krevende dobbeløkt sammen med Javier. (Oppfølgeren min). Ettersom jeg skal feriere ei uke i Brasil skulle det bare mangle at jeg måtte svette litt. Jeg vil gjerne skryte litt av Javier til spesielt interesserte og andre som har tenkt å oppholde seg i Uruguay over lengre perioder, slik at de vil være interesserte i å oppsøke et treningssenter under oppholdet.
Dagens økt startet med oppvarming som vanlig, småprat og tøying av muskler. Siden gikk vi igjennom de vanlige øvelsene for gluteos (navnet på de store lårmusklene). Javier er veldig flink og motiverende, og får deg til å gi nesten 100% ekstra etter at du tror du ikke har mer igjen å gi. I dag trente jeg magemusklene (los abdominales) i 45 minutter uten stopp. Etter samtlige crunches, planker og draging med vekter var jeg overbevist om at jeg ikke hadde mer styrke igjen i et eneste fiber i kroppen. Da stiller Javier seg opp foran meg for å holde i skolissene mine slik at beina og kroppen utformer en vinkel på 120 grader, mens jeg tar 3 nye serier med cruches, lave, middelse og triple serier. Da Javier stod og ropte "FUERZA, FUERZA", mens svetten min silte og oksygenlageret var tomt for lenge siden, tenkte jeg helvete ta denne forbanna latinoen.
Men det hjelper, for jeg gir enda mer enn jeg ville gitt hadde det ikke vært for en irriterende trener som gjør narr av meg når jeg vil gi meg. Like før siste repetisjon ser han på meg meg en sint mine og lager pustelydene som betyr at jeg må puste mer og i større drag, før han sier: "Du er veldig rød i ansiktet bombonsita (bombon betyr konfekt, -sita er en endelse som betyr "liten" og "a'en" indikerer at det snakkes til hunkjønn), gi meg et STORT SMIL", før han bryter ut i latter. Jeg kunne ikke annet enn å le, tenk at han ber meg om å smile når jeg ligger for døden tenkte jeg, før jeg knakk sammen utslått på gulvet, etter å ha fullført min første treningsøkt der jeg trener magemuskler til jeg er så svett at hele håret drypper. Det er ingenting som er umulig, det umulige tar bare lengre tid.
Etter dette hadde jeg plutselig nye magiske krefter og innhentet styrke. Vi (jeg) trente med vekter i 45 minutter, før vi sa oss fornøyd med at jeg kunne ta meg en ferie med pause fra senteret. Nå sitter jeg her helt utslitt med krampe som truer med å bryte ut i flere forskjellige muskler, men jeg er samtidig kjempeklar for en uke med solslikking på Brasils strender.

Da jeg kom hjem lå det en stor carry on cash-pakke og ventet på meg. Du kan slå deg til ro og slutte å bekymre deg bestemor, for pakken har herved etter nesten to måneder i posten nådd fram til leiligheten min i Uruguay. Hvilken fantastisk dag! Jeg gikk også innom "fotocamera" (originalt navn) butikken i smuget bak huset for å sjekke tilstanden til mitt kjære kamera som så brått slo seg vrang her rett før juletider. Og gjett hva, de hadde fikset det. For 3000 pesos fikk jeg kameraet tilbake, og det fungerer som om det skulle ha vært nylig oppakket fra bobleplasten det kom i. Nå kan jeg reise til Brasil og ta mange fine bilder til dere for å poste på bloggen min hvor jeg kun skriver om meg selv og hva jeg tenker. Men dere påstår jo at dere liker å lese den så noe må jeg jo gjøre riktig. Vel, adios. Nå reiser jeg til Brasil!

Jeg har skrevet dagbok for hånd de dagene jeg har tilbringt i sommerhuset uten teknologi og nymoderne fasciliteter, men jeg driver på og gjennomgår diskusjoner med meg selv angående om det er passende materiale for en blogg alle kan lese eller ikke.

Nyttårsaften i Uruguay er noe av det villeste jeg har opplevd. Det så ut til å bli en vanlig dag, på lik linje med julaften her nede, men jeg tok inderlig feil. Jeg skal ta det fra begynnelsen av.

Jeg våknet klokken ni av at farmor ringte og anklaget meg for å ha sovet sammen med en gutt, da hun forvekslet røykerøsten til vertsmor med en mannestemme. Etter at roen senket seg fikk vi pratet og tatt igjen på både stort og smått, det var trist å høre at halve slekta var sengeliggende med influensa i jula, men det kommer da alltids en jul til neste år, ingen kan vel framme den saken bedre enn jeg.

Det var overskyet hele formiddagen og videre utover ettermiddagen, så jeg fikk ikke dratt på stranden. Men jeg har solt meg masse de andre dagene så det var ikke verdens største nedtur. Jeg tilbringte dagen med å vaske klær i kranen på baksiden av huset, løse sudoku og krigsskip (adventskalendergave den 24.), og jeg gikk på butikken sammen med vertsmor og handlet mat for over 5000 pesos til sammen, det er det største beløpet jeg har sett henne betale her nede. Vi sendte matvarene hjem med budbil og startet på hjemveien.

Utover kvelden kom omsider vertsonkel og Federico i hus, og vi fortsatte med å løse sudoku og slå av spøker der vi spekulerte på hvem av de fem kjærestene til vertsonkel som kom til å ta turen utover og ta seg av nyttårskysset. Jeg og vertsmor tok saken litt for mye i egene hender og ringte Alicia, eks-kjæresten som vertsonkel forlot så brått uten forklaring, men som fortsatt besøker meg og bestemoren både titt og ofte (baktanker har fått en helt ny mening her nede). Etter at jeg skrev på grov dialekt "veni a bailar cumbia, te toy esperando", fikk jeg til svar "hvordan kan jeg si nei til en invitasjon som dette". Og en halvtime senere banket hun jammen meg på døra, med seg som reisefølge hadde hun moren sin. Her kommer det aller mest komiske, da vertsonkel hørte ringeklokken og stemmen til Alicia på trappa, tok han beina fatt og løp ut bakdøren. Jeg og Federico satte i å jage han, til han endte opp på forsiden av huset og nesten kræsjet med Alicia, da han ville snu og gå andre veien hoppet Federico på ryggen hans så han ikke kom seg av flekken. Etter at han prøvde seg på ei unnskyldning som gikk ut på at han måtte skynde seg for at han hadde et rutefly å fly til Buenos aires om et par timer, spilte han rollen som overrasket og lot som at han var glad for å se både Alicia og "svigermoren". Og spør du meg spilte han rollen ganske bra. For en luring!

Moren til Alicia var en historie for seg selv. Jeg har aldri møtt et mer bittert og missfornøyd menneske. Hun kan ikke ha det så godt med seg selv. Vertsmor som er ei pertentlig og ordentlig forrettningskvinne har aldri laget grimaser bak ryggen på noen, før nå. Vertsonkel forduftet sammen med Alicia for å "renske luften", så der satt vi, jeg, Federico og bestemoren, og vertsmor som plutselig hadde fem millioner andre ting å gjøre. Hun har aldri snakket stygt om et menneske til meg, men angående moren til Alicia sa hun rett ut at hun ikke kunne fordra kvinnfolket. Alicia som er datteren deler samme mening, dette er helt klart et trist scenario. Det var litt morsomt i grunnen, der hun ampert satt og forbannet maten, fortalte om dietten hennes som gikk ut på å spise masse pasta og potetpai, og fyrte seg opp da Federico fortalte henne at den typen karbohydrater er den typen kroppen jobber saktest med og dermed ikke er egnet for en diett.
Det skal sitte bitterhet bra dypt inn i sjela di når du sitter som snart 80 år og er missfornøyd med hver eneste detalj i livet ditt. Ikke bare framkaller du negative energier i andres selskap, du driver vekk venner og familiemedlemmer som vanligvis gledelig ville stilt opp for deg, men i stedet kvier seg for å nærme seg ditt selskap. Stakkars bestemoren som måtte tilbringe kvelden sammen med dette mennesket mens vi andre var ute og danset cumbia.

Federico og jeg fant fort ut at denne festen måtte vi få gjort noe med så det ikke ble en totalt fiasko, så vi hentet ipoden min og åpnet alle bildørene i bilen til vertsonkel, før vi satte på cumbiaspillelisten og satte i gang å svinge med foten. Etterhvert kom også vertsmor, vertsonkel og Alicia ut og danset sammen med oss. Det var litt av en stemning, vi danset cumbia og sang med på tekstene (til dere som ikke har fått det med dere er tekstene så detaljerte at du rødmer bare av å høre på). Deretter satte jeg på DDE og lærte dem vikingdansen (som jeg selvfølgelig fant på i øyeblikkets hete). Jeg liker at alle kaller meg for vikingen her nede, ettersom det er den eneste assosiasjonen de har til Norge og skandinavia. Senere startet vi på stolleken, hvor vertsonkel fjernet stolen for vertsmor i finalen slik at hun datt og slo seg så kraftig at hun begynte å gråte. Tidligere gjorde han det samme for meg, men han tok meg i mot i det jeg falt. Etterpå danset vi limbo, men ingen av oss var visst så myke som vi trodde.

Det ble omsider tid for nyttårsmiddagen, kyllinglår. Alle var tilbords. Moren til Alicia med sin potetpai, og vertsonkel med grønnsakspaien (han er ovo-laktovegetarianer). Men midt i måltidet nærmet klokken seg tolv, og det var da det virkelig hopet seg opp. På fem minutter skulle champagnen sprettes og tradisjoner gjennomføres. Med en koffert i den ene hånden og en tusenlapp i den andre, løp vi alle ut bakdøren og sprang rundt huset tre ganger med kofferten på slep før vi gikk inn hoveddøren. Dette er en tradisjon de gjennomfører for å håpe på å reise mye i det nye året. Siden spiste vi alle tolv druer, en for hver måned i det nye året. Deretter fylte vi bøtter og spann med vann, før vi gikk ned til veien og kastet vannet bakover uten å se, for å kvitte oss med ondskap, dårlige minner, uhell og mindre heldige gjerninger i året som gikk. Deretter gikk vi inn igjen og spiste ferdig måltidet.

Til sist tok vi opp cumbiadansingen atter en gang, jeg må si vertsfamilien min er litt av noen danseløver. Men det som interesserte dem mest var vikingdansen, samt. burgerdansen, selvom de ikke forstod så mye av den. (Håper dere som vet hva burgerdansen omhandler ler nå!). Det tok med andre ord helt av, og det er helt klart den mest interessante nyttårsaften jeg har tatt del i hittil. Vi tok så mye av med dansingen at jeg tilogmed stiller spørsmålstegn til hva naboene må tro nå. Det var en fin avslutning på det gamle året, hvor mye bra og selvfølgelig noe mindre trivelig har skjedd.

- Jeg meldte meg på utvekslingsprogrammet
- Jeg har lært å snakke et tredje språk
- Jeg har forlatt narvesen, men med et smil
- Har gjennomført første år på videregående
- Jeg møtte min sjelevenn og min beste venninne, Tanita Holmes Indahl
- Jeg er heldig som har opplevd og sett mer på fem måneder i Uruguay enn i hele mitt liv tilsammen
- Jeg forlot bestemor da hun trengte meg som verst under julebaksten
- Jeg har vært i tre nye land og fått mange nye venner
- Jeg har gjennomført et halvt semester på en skole hvor all undervisning foregår på spansk - og jeg har fått greie karakterer.
- Jeg farget håret brunt, men jeg tror fargen på frisørsalongen var gått ut på dato for den er allerede vasket ut
- Jeg har lagt på meg fem kilo

Mine nyttårsforsett er følgende:

- Ta billappen
- Være snill
- Trene jevnlig
- Ta av meg de ekstra kosekiloene jeg har lagt på meg i uruguay'ern
- Avslutte og gjøre ferdig alle prosjekt jeg starter på
- Spise mindre sjokolade
- Dra på sesjon

Og dette er min leveregel: "Ikke utsett til i morgen, det du kan gjøre i dag". Jeg liker dette ordtaket veldig godt.

Selvom årets første dag var en katastrofe, har jeg troen på at dette året kan bli fint og innholdsrikt. Bare om noen få dager reiser jeg til Brasil og det gleder jeg meg enormt til.

Katastrofen var forresten følgende, jeg har selvfølgelig spart det mest spennende til slutt. I morges våknet jeg av at hele nabolaget hvor vi har feriehus stod i sterk fare for å bli evakuert på grunn av skogbrann. I 14-tiden hadde skogbrannen spredt seg over så store områder at det lille landet Uruguay og dets militære luftforsvar ikke hadde flere piloter til å fly helikopter nok til å holde flammene under kontroll. Røyken steg tykk til himmels bare noen kvartaler unna huset vårt, og da jeg og Federico bestemte oss for å gå oss en tur for å se nærmere på saken, trengte vi bare å runde hjørnet før vi så flammene slikke høyt oppetter trærne. Beboere lasset bilene og mange skrek i frykt for å miste husene sine. Vertsmor, Federico og jeg var i full gang med å fylle bøtter med vann for å helle over de nynedsagde trærne til naboen, slik at ikke flammene skulle boltre seg vilt i gaten vår. Vi holdte på med dette til helikoptrene nærmest slapp ned vann over hodene våre. Jeg har aldri kofferten så fort før, og vi satte jernplater foran alle vinduer for å sikre at flammene ikke skulle trenge inn i murhuset. Siden kom Alicia og hentet oss og vi kjørte i sikkerhet. Routen (Highwayen) til og fra Montevideo var stengt pga. flammene, så vi kjørte ned på stranda for å se på helikoptrene arbeide med å fylle vann. Dette var interessant, men det er jo selvfølgelig sørgelig at hele Villa Argentina står i brann. Sist vi så på nyhetene var flammene under kontroll, og huset stod fortsatt. Men det ble jo en brå slutt på ferien, det var egentlig meningen at jeg skulle være der ute til 7. januar.

På en måte er det greit at det er blitt forbudt med fyrverkeri i Norge, hele kvelden har nyhetene omhandlet folk med raketter i ansiktet og åpne sår i hodet pga. uforsiktig bruk. De sier at skogbrannen ikke skyldtes fyrverkeri, men i et så tørt land som Uruguay er jo skogene utsatt. Røyken hang tykt i lufta i hele går pga. den høye fuktigheten, og folk skøyt opp raketter ukontrollert. Mange ble skutt opp rett under kraftledninger også. I Norge er jo ikke skogbrann på denne tiden av året så veldig mye å bekymre seg for, men det er allikevel greit å ta sine forhåndsregler. De fleste forbinder nyttårsaften med store mengder alkohol, og fyrverkeri samt. konsumering av store mengder drikke har vel sjeldent heldige utfall. Så lenge det ikke er mulig å overholde et forbud mot å blande disse to elementene,  og fåtallet har brydd seg om konsekvensene tidligere, så får man høste som man sår. Neste nyttårsaften blir det stjerneskudd og krutt-tanks.

Helt til sist i min store preken vil jeg dele mitt ønske om et godt nyttår til alle kjente og kjære hjemme i mitt moderland. Prospero nuevo año y felicidades, som Jose Feliciano sier.

Jeg har bestemt meg for at selv om det ikke blir tradisjonell jul i år, så vil jeg skape en fin atmosfære, og håper på noen hyggelige dager i sommerhuset sammen med familien.

I sted dro jeg ut og kjøpte julekort, ei konfekteske og brenne-cd'er. Jeg skal nemlig brenne norsk julemusikk til vertsmor, og bestemoren er litt av en sjokoladespiser og i tillegg en veteran når det gjelder å samle på konfektesker. Eller, bombon, som det heter her nede. Julen handler om å spre glede!

Jeg har akkurat spist milanesas til middag sammen med vertsmor og Federico. I morgen tidlig skal jeg ut sammen med vertsmor for å handle henne zapatillos, og for å hente en pakke jeg har fått pakkelapp på. Lurer på hva det kan være, luringer. Deretter kjører vi til Villa Argentina i 17-tiden. Til dere som har lyst til å ringe meg i romjulen eller en av de første dagen på nyåret, så når dere meg på dette nummeret: (+598) 3721758. Vi ringes!

GOD JUL, til dere som la merke til at jeg ikke sa det i forrige innlegg. Vit at jeg savner alle kjente og kjære der hjemme bemerkelig, spesielt nå som det er jul og tid for å være sammen med familien. Håper dere får en fantastisk julaften, spis pinnekjøtt og drikk julebrus for meg! Så får jeg vente til neste år, da skal jeg bli det største julemennesket i hele Tromsø. Jeg skal bake alle julekakene, synge alle julesangene og pakke julegaver til jeg får vondt i armene. Det gleder dere vel dere til, eller hva. Varme hilsener fra Uruguay'ern.

Jeg har slik julestemning at nå tar det snart helt av her. Den 24. reiser jeg til Villa Argentina for å feriere fram til 7. januar. Jeg skal sole meg og pleie livet, langt vekk fra dere skrullehoder som snakker om denne julen med julemat og juletrær. Ha det riktig så bra, så høres vi ute i det nye året en gang!

Godt nyttår!

Den kjipe og selskapssyke hjemlengselen har omsider sluppet taket for denne gang, og jeg trives her nede mer enn aldri før.

Etter at jeg hjalp vertsmor å lage seg facebook har hun blitt bitt av internettbasillen og hun surfer på nettet som ingen andre.

Da jeg var i Mercedes (byen hvor vertsonkelen min vokste opp) kunne vertsmoren til Steinar avsløre at hun pleide å se han spaserende langs la rambla hånd i hånd med ei blondine opptil flere ganger per uke og at han spiller gitar og synger som en berømt. (SLADDER er en stor del av hverdagen til hjemmeværende husmødre i mindre landsbyer i Uruguay). Men dette synes jeg er kjempemorsomt og vertsonkel storkoser seg i rampelyset. Spesielt siden han alltid har hatt lyst til å lære seg å spille gitar.

Vertsbestemor har blitt ei i gjengen, vi prater om gutter, danser cumbia, ser på såpeoperaer og spiser fruktsalat opptil flere ganger per uke. Dessuten elsker hun alle de spanske sangene mine, spesielt de folkekjære barnesangene som "La bamba" og "La cucaracha". Hun synger ivrig med og spør om vi ikke skal ta oss en grapamiel. Når vi er ute sammen hele familien og jeg møter noen venner, gir hun meg alltid en stor klem før hun sier: dette er min beste venninne, ta godt vare på henne for meg.

I går gikk konserten til vertsbroren min av stabelen i katedralen. De har øvd i flere måneder, og det føltes godt innvendig å se han så glad, fornøyd og oppegående som det han var etter konserten.
Lena var også med og så på, da hun overnattet her i natt. Foreldrene hennes fra Norge kommer nemlig til Uruguay i dag og hun gleder seg masse til å se de igjen. Søskenbarnet til vertsbroren min og familien hans har en dansk utvekslingselev, så de var også med. Det var en trivelig aften.

Det ryktes at i går var tredje søndag i advent, kan det stemme? Hva er adventstid? Hvorfor snakker dere der hjemme så mye om julen? Det er da enda ett helt år igjen til jul. Nei, nå må dere ta dere sammen.

Jeg ble møtt av Steinar på sykkel uten bremser (det var en tråd man måtte trekke i) på bussterminalen i Mercedes. Vi var bare en snartur innom huset hans for å legge fra meg sakerne, så dro vi ned til la rambla. Vi betalte fem pesos for å bli kjørt i båt over til ei øy hvor alle ungdommene holder til på dagene. Her var det musikk over høytalere, forskjellige barer og restauranter, og ikke minst tjukt med ungdommer på håndklær og i solstoler så langt øyet kunne se. Dette var egentlig ei privat strand så vi måtte betale inngang. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva den lille byen Mercedes hadde å by på, og jeg storkoste meg der vi spilte volleyball og slikket sol fram til solnedgang.

Mercedes var for meg ei bortgjemt perle. Her finner du gater av brosteiner, små antikke murhus tett i tett, mennesker som tørker klær på klassike klærsnorer i bakgården, og en helt fantastisk og levende atmosfære. Jeg kan ikke få meg til å skjønne hvorfor Steinar foretrekker snø og kulde i Tromsø framfor dette.

Vi dro hjem og dusjet og ordnet oss før det var middag med familien. Jeg fant familien hyggelig, men kanskje litt stille av seg. Moren gjorde alt arbeidet i huset mens faren stod og så på ved siden av, men dette er jo en typisk kjernefamilie i Uruguay. Mennene dominerer og blir sett på som herskere som alle rundt dem må adlyde. Den eldste broren var livlig og ivrig på trancemusikken, mens den minste ikke gjorde så mye ut av seg. Deretter inntok vi senga og sov til morgenen etter.

Vi stod opp klokken 11 og drakk en kopp kaffe. Deretter satt vi ute i bakgården til lunsj klokken 13:30, chorizos, grillspyd og ris. Vi gikk ned til stranda igjen, hvor scenarioet var det samme som dagen før. Forutenom at båten holdte på å få motorstopp midt ute på elva. Vi solte oss til klokken 20 på kvelden, før vi tok turen hjem. Vi dusjet, ordnet oss og gjorde det normale, før vi dro ned til la rambla for å møte kompisene til Steinar. Hele helgen har jeg tilbrakt sammen med Steinar og hans tjue guttevener. Utover kvelden fikk jeg meg noen jentevenner og vi dro ned til "La Isla", hvor vi danset helt til morgengry. Dette var jo den siste helgen til Steinar her i Uruguay, så vi måtte selvfølgelig feire. Kvelden ble avsluttet med en morgendukkert i Rio Negro. Deretter kjøpte Steinar en pancho, før vi løp hjem, pakket sakerne mine og satte i vei mot bussterminalen for å rekke bussen min hjem til Montevideo.

Jeg har hatt ei kjempemoro men samtidig rolig helg, og vi har forhåpentligvis skrevet en verdig og minnerik avslutning på Uruguayoppholdet til Steinar. Det er kjempetrist at han reiser hjem igjen, men hva kan man gjøre. Jeg tror i alle fall han har hatt fire kjempefine måneder her nede, tross alt han har gått igjennom med familien sin.

Sayonara